Värklighetsbaserade grejer

Er gresset virkelig grønnere på den andre siden? Vel, vi får vel se. Min nye blogg finner du hvertfall om du trykker her.

Adressen er som følgende: http://nathaliesorlie.wordpress.com/

ENJOY!

..Så var enda en søndag over.

Fra mitt synspunkt er søndag som en god mix av gin & tonic - fantastisk god, men med en litt bitter ettersmak. Det samme er det med ukens siste dag, søndagen. Her snakker jeg om en herlig dag dedikert til hvile og latskap, en dag du ikke trenger å gjøre noen ting med mindre du har lyst. En dag hvor du ikke må noenting. En dag som du rett og slett kan bruke til akkurat det du selv ønsker - og det med god samvittighet. På den andre siden av saken (det er jo alltid to sider av samme sak) er det en dag hvor du mest skulle ønske at tiden bare stoppet. Du vet at for hver time som tikker av gårde er den en time mindre til en ny dag begynner. Mandag. Blåmandag. En helt ny uke står på dørterskelen og kan nesten ikke vente med å snike seg inn, og det gnager som et plagsomt myggestikk på foten.

Jeg har alltid vært en mester i å grue meg for gitt. Jeg gruet meg til å begynne på skolen da jeg var 7 år fordi jeg hadde hørt at vi i 7ende klasse måtte ta en BCG vaksinasjonssprøyte. I en alder av liten begynte jeg på turn, jeg hadde visstnok talent og kom fort opp i konkurransepartiklassen, dog sluttet jeg fort fordi jeg gruet meg noe forferdelig til oppvisningen vi måtte ha på festningen på norges nasjonaldag; 17.mai.
Etter hvert som årene har gått, har jeg lært at det hjelper lite å grue seg. Det fører sjeldent med seg noe godt. Jeg er ingen "slutter" lenger, jeg fullfører det jeg har begynt på, så man kan vel kanskje si at jeg har delvis lagt denne uvanen med å grue seg litt til siden. Mulig det er fordi jeg er sta, mulig det er fordi jeg ikke bryr meg så mye lenger. Care. Når alt våset om hvor tøff årene har gjort meg er sagt, må jeg også legge til at en gammel vane er vanskelig å vende, jeg må nemlig innrømme at jeg allerede forrige semester gruet meg til slutten av pågående semester fordi jeg vet a det er så mange gode venner jeg kommer til å måtte ta farvel med.

Uansett, dere har sikkert skjønt poenget mitt. Søndag er en bra dag fylt med glede, og et snev av redsel for at mandagen er like rundt hjørnet. For mitt vedkommende kan jeg beskrive søndagene på følgende måter:

- Søndag er en dag som kan brukes til å revurdere den nye "dødsbra" drikkekulturen:


- Søndag er en dag hvor man virkelig bør sette pris på sine eksisterende venner:


- ..Og sine nye venner:


- Søndag er dagen hvor man kan begynne å revurdere hvor fin man faktisk er med diverse hodeplagg:
 
- Søndag er også den dagen hvor man bør revurdere sin mentale alder:


- Søndag kan brukes til å finne ut på en skala fra 1 - 10 hvor kleptoman man er:


- Søndag er en fin dag man kan bruke til å finne ut hvor kledelig gratise ting er:


Kort sagt; søndag er en dag du kan bruke til å reflektere mye over livet, himmelen, fremtiden og gårsdagen...

..I'm barely holding on to you.

Noen sanger trenger seg gjennon til det midterste senteret av mitt hjerte. Denne sangen knuser meg. Totalt. Jeg vet ikke helt hva den gjør med meg, men det er akkurat som om jeg føler en enorm smerte hver gang jeg hører den. Dog så elsker jeg sangen. På en svært så god dag kan den sangen trampe meg ned i et mørkt hull fylt med gjørme, jeg tørr nesten ikke tenke på hva den kan gjøre med meg på en dårlig dag.

Sangen er fantastisk. Den er god på en vond måte. Den kan føles.

NB! Har du derimot noen som helst form for sorg i hjertet ditt, anbefaler jeg at du lar være å høre på sangen. Med mindre du vil sitte i en ubestemt periode med en boks sjokoladeis og en eske med kleenex som eneste selskap. For dere andre: Lytt og føl.

..Be better than you were yesterday.



Jeg har store vanskeligheter med å venne meg til den travle skolehverdagen som er fylt til randen med oppgaver som skal gjøres, sider som skal leses, stiler som skal leveres. Jeg klarer ikke komme inn i den effektive  hverdagen som jeg så gjerne skulle detatt i. Det er for mange oppgaver, for mange sider, for mange stiler. Jeg vet ikke hvor jeg skal ta tak i alt, noe som resulterer at jeg skyver tingene foran meg hele veien til den maksimale øverste linjen. Det er ikke fult før der renner over.. Enda jeg vet at jeg burde stå på nå for å slippe en haug med skippertak senere får jeg bare ikke ut fingeren. Jeg trenger motivasjon til å begynne. Inspirasjon til å gjøre. Og en god arbeidsvane til å fullføre.

Jeg legger meg om kvelden med dårlig samvittighet for at jeg ikke har gjort nok den dagen, jeg har ikke gjort mitt beste og jeg har slettes ikke gjort det jeg skulle. Etter å ha gjort ca nada i hele dag, fant jeg ut at det var på tide å gripe fatt i min umenneskelige store latskap. For det er vel det det er, er det ikke? Jeg surfet litt her og der på nettet i håp om å finne oppskrifen på "hvordan bli effektiv,, lykkelig og skoleflink på 1-2-3!". Resultatet av søkingen på det evigvarende spørsmålet overrasket meg en smule. Jeg fant sitater som borret seg inn i kroppen på en måte som fikk meg til å se situasjonen fra et helt annet perspektiv. Det handler ikke lenger om å utføre dine plikter og oppgaver, men om det å faktisk leve. Vær deg selv, for ingen kan være deg bedre enn det du kan. 

If you want something, don't wish for it. Life is too short to wait. Jeg tenker på bildet postet over. Det inneholder to enkle bokstaver. Satt sammen gir de en mening som alle burde ta til seg. Eksister, lev, vær til. Bevis at du lever. Don't regret something that once made you smile. Hva gjør du for å bevise at du eksisterer? Man lever kun en gang (sett bortifra gjennfødelse i form av bra eller dårlig karma) og det gjelder å gripen dagen mens man enda har den. Jeg skal ærlig inrømme at min dag i dag verken har blitt grepet eller utnyttet. Jeg har brukt mesteparten av tiden på å gjøre absolutt ingenting. Sett fra en annen vinkel har jeg hatt en fantastisk dag som jeg har brukt til hvile og oppladning av batteriene - som trenger å bli trent opp litt for lenger utholdenhet - for å gjøre meg i stand til en ny runde med et intenst semester. Jeg tror jeg er klar nå. Jeg har i dag funnet ut at det er kun jeg som kan leve mitt liv, og hvordan utfallet av mitt liv blir kommer bare an på hvordan jeg selv velger å leve det. Det gjelder å gripe mulighetene når man først har de. Jeg har et nytt mål nå, ett "nyttårsforsett" som burde være mulig å holde, jeg skal være bedre enn jeg var i går. Det handler ikke om å regne 20 flere matteoppgaver enn dagen før eller å løpe 60 meteren 10 sekunder raskere enn i går, det handler om å leve livet på en bedre måte enn man gjorde dagen før. Enten om det innebærer en hviledag, en arbeidsdag, en dag fylt med moro, eller en dag fylt med velvære, så skal hver dag føles som en komplett dag av mitt liv. For hver dag som går, bygges livet mitt opp bit for bit. Alle dagene er ingredienser i hva som til slutt kan betegnes som Nathalies liv, og jeg vil nødig kikke tilbake å angre på at jeg ikke har utnyttet de dagene av livet mitt fult og helt. Sett fra mine øyne er det bedre å angre på noe man har gjørt, enn å angre på noe man ikke har gjort.

I've learned so much from my mistakes. I'm thinking of making a few more. For det er sant. Den som intet våger, intet vinner. Jeg snublet også over et interessant spørsmål som fikk maskineriet i hjernen min til å gå på høygir. Jeg har enda ikke funnet ut mitt personlige svar på det spørsmålet, og jeg vil nå stille det samme spørsmålet til deg:


Ja, jeg tar veldig gjerne imot svar på dette spørsmålet. Hadde vært interessant å høre andres meninger om noe slikt også. Et siste sitat som stakk meg litt i hjerterota var: do not think too much. Jeg skal ærlig inrømme at der har jeg strøket med glans - for lenge siden. Bare dette innlegget her beviser hvor fint min hjerne klarer å surre seg sammen. Jeg tenker for mye, men sånn er det bare. Jeg liker å tenke. Jeg tenker, altså er jeg. Jeg er.

Nå har John Blund vært her for lengst og drysset sine sandkorn på meg. Det er tid for å legge denne dagen bak seg og forberede seg på en ny dag. En ny dag med nye muligheter. En dag som skal gripes! Jeg kan nesten ikke vente. Jeg er klar.

..Life is a highway, and I wanna ride it all night long!

Min dag kan enkelt oppsummeres
på følgende måte:                                       På denne måten:             Oooog paa denne maaten:
                                                                                                                                                                                                  

..Dagens outfit: svetta mi!

Nathalies definisjon av en rolig treningsøkt er en av de dårligste definisjonene jeg vet om. Jeg kan faktisk ikke skjønne det. Jeg? Dårlig? Huff. Definisjonen av en mild, rolig og behagelig treningsøkt viste seg å være "peis på alt du har til du nesten spyr opp haien du spiste til middag!" Ja, det er faktisk sant. Vi spiste hai til middag. En skikkelig shark.

Spis, eller bli spist!

No pain, no gain!

..Hvor mye fake skal til før man kan betegne seg som "ekte fake"?

Jeg skal ærlig inrømme at jeg gjør både det ene og det andre for at jeg selv skal føle meg mer vel. Jeg bruker min mascara, jeg pudrer kjakene, jeg bruner kroppen, jeg prøver å trimme flesket regelmessig. Ja, jeg har løshår som er limt fast, og ja, jeg har prøvd tannbleking (-som jeg fult og helt mener er en helt fantastisk oppfinnelse).
Vi lever i en overflødig verden hvor utseende ofte teller mer enn både erfaringer og intellekt. Og vi liker det. Gjør vi ikke?
Jeg er så absolutt ikke den verste, men kan heller ikke stille meg i klassen sammen med kvinner som er tilhengere av: "av med BHen, la håret gro!". Jeg kan inrømme at det er flust med de jentene (...ooog guttene) som bruker tonnevis med mer tid og penger på seg selv enn hva jeg gjør, og man kan ofte kalle slike jenter for "fake". Det er her jeg må sette et spørsmålstegn; hvor mye fake skal til før man er gjennomført fake?
Noen har silikonpupper (det begynner faktisk å bli en hel del), noen har silikonlepper, noen har tatt fettsuging, noen har fått fjernet rynker, noen har blekede tenner, noen har forlenget hår, noen har en uekte brunfarge, noen har uekte muskler, noen går veldig drastisk til verks, noen har alt. Er det i det hele tatt noe man ikke kan fikse eller forrandre på?
Så hva får oss til å stemple visse personer for "fake" og andre som "normal hygiene og velvære"?

Vi tok en tur på Sexpo her forleden dag, dette er Brisbanes årlige sex messe, og skal si det var diverse folk der som lett hadde kunne blitt plassert under gruppen "fake". Det første som møtte oss da vi kom inn dørene var en  litt under middels høy mann som hadde bredere skuldre enn alle oss - tilsammen. Man kan godt si at det hadde vært lettere å gå over han enn å gå rundt. Misforstå meg rett, han var så absolutt ikke på noen som helst måte overvektig, men at han ikke bare har drukket møllers tran og h-melk i sin oppvekst er sikkert og visst. Han hadde en solariumsbrun hud, smykker både i ørene og brystvortene og et smil som fikk colgate-gutten til å fremstå som amatør i forhold. Han hilste oss med et bredt smil velkommen og vi kunne entre en verden fylt til randen med silikon, kosmetikk og blekemidler. Et uendelig antall med boder var satt opp og alle solgte de forskjellige "hjelpemidler" for å gjøre saker letter for både han og henne. Stedet hadde en fellesnevner: oversminkede, blatinablonde silikonbabes med minimalt av klær og sko på høyde med Eifeltårnet. Ja, de så fryktelig godt ut på avstand, jeg skjønner at det selger. Og det er nettopp det de gjør. De selger seg selv, selger kroppene sine, selger de påmalte annsiktene sine. På disse kroppene var det meste uekte. Har vi da rett til å kalle de for "fake"? Hvis svare da er at jada, hun er fake, hvorfor er ikke jeg det da? Eller du?

Fra scenen ropes det ut til den store glede for publikum at Suzie Q nå har entret scenen. Det blir full jubel da den smekre jenten åler seg rundt og sender sensuelle blikk til de halvsvette guttene som står med underleppa på knærne. Det slår meg at verden faktsik liker det de ser. Vi liker billedpene jenter med store pupper og glissen kropp. Det holder ikke lenger med det vi har fått fra moder jord. Verden vil bedras.

Selv kom vi til vårt rette element da vi rundet et hjørne og fant dette:



..Som førte til dette:


VaskeEKTE hunks.

Dette beviser vel kanskje mer enn nok min påstand at vi liker falskhet. Vi liker å bli ført bak lyset. Vi vet det er uekte og vi liker det. Her skal sannheten skjules og fordelene fremheves.
Jeg påstår ikke at "fake" er forbundet med noe negativt. Jeg lurer bare på hvor grensen går før det er too much.

Det eneste unntaket på hele messen var den personen som fascinerte hvertfall meg mest. Han var kunstner. Han malte. Portretter. Naken. Med penisen sin.

 

 

..Hands up for en sekk med poteter!

Jeg trodde jeg hadde mistet alt av fantasi. Jeg måtte revurdere den tanken. På en dypblå himmel ravet det rundt noen hvite skyer. Jeg tenkte tilbake på den tiden da jeg så forskjellige figurer som skyene forestilte. Jeg rettet blikket konsentrert mot veien igjen med en skuffelse over at jeg nå bare hadde sett noen skyer som danset over himmelen. Jeg tittet opp atter en gang og fikk til min store overraskelse se en stor, flott og hvit enhjørning, en slik hest med vinger og horn i pannen, bevege seg i bedagelig tempo som en gyngehest over meg. Da smilte jeg inni meg. Og litt på utsiden.


Jeg prøver å bruke Mozilla skrot Firefox, jeg liker det ikke.
Jeg prøver å laste ned musikk fra skrot Lime Wire, det funker ikke.
Jeg prøver å være flittig student, det funker hvertfall ikke. Skrot. Jeg angrer for at jeg ikke ble med de andre ut!
Jeg prøver å avslutte Thailandsbloggen min, jeg er skrot, jeg gidder ikke. Vi hadde det perfekt. Punktum.
Jeg prøver å legge til bilde i dette skrotinnlegget, det funker ikke verken i Explorer eller FireFox.
Jeg prøver å taste ctrl X, ctrl C og ctrl V. Gjett en gang. Det f u n k e r  i k k e ! ! !

Skrot, skrot, skrot, skrot!
Nå klikker det snart for meg. Best jeg legger meg. 

..En reisedagbok fra et av verdens mest fantastiske steder - Thailand!

Tirsdag 10. februar 2009: Ja, vi elsker Thailand!

Mandag morgen to hele gjengen fly videre til Chiang Rai helt nord i Thailand. Der fikk vi oss litt "ordentelig" mat i form av herlige baguetter og kanelboller paa et lokalt "svenskt" bakeri. Deretter skulle byen utforskes foer det atter en gang var samling for middag og andre festligheter.
Saa gikk vi der da, langs Chiang Rais gater og plutselig snublet vi over en tannlegeklinikk. Siden jeg foer nyttaar aldri fikk somlet meg til et tannlegebesoek i Norge, fikk jeg heller aldri somlet meg til foer jeg reiste pga. at jeg naa har blitt "voksen" i tannlegeverden. Dette innebaerer at man maa finne seg en ny tannlege - stress, of attpaa til betale full pris - enda mer stress. Fiksing av tenner jeg ikke har vondt i har derfor ikke vaert hoeyst paa min 'to do'-liste. Hvorfor gjoere i dag noe man i morgen kan utsette til neste dag? Det er det som er tingen og etterhvert skrev hele tannlegeplanen seg selv inn i den beroemte 'glemmeboken'. Jeg stakk derfor snuten nysgjerrig inn for aa hoere hvor mye de tok for en normal sjekk av tennene. Til min store glede og forbauselse skulle de ha droeyt 20 kroner for dette - og de hadde tid med det samme. Jeg tenkte som saa at dette maatte jo vaere min lykke dag.
VEL.
40 skrekkslagne minutter senere kom jeg vinglende ut etter aa ha fjernet hull som jeg nesten sikkert ikke hadde foer jeg satt rumpen min i tannlegestolen, og med en regning paa langt over 20 kroner. Jada jada. Thaifolk er tingen, og tydeligvis lever de etter utsagnet 'lettere med tilgivelse enn tillatelse'. Jeg har aldri vaert saa redd i hele mitt liv.
Heldigvis kjennes det ut som om de har gjort en brukbar bra jobb, jeg har hvertfall ikke hatt noen problemer foreloepig.

Videre tok vi oss en tur paa nattmarkede hvor vi en gang for alle fant ut at ja, vi er besatt av shopping. Jeg er sikker paa at de kunne ha solgt graastein og vi hadde fortsatt funnet paa en grunn for aa kjoepe det. Utrolig hvor mye man faktisk klarer aa syns er fint naar det er billig. Man finner alltid paa en unnskyldning for hvorfor man trenger akkurat denne tingen. Man faar lyst paa alt! Etter at vi med armer saa lange saa vi omtrent kunne ta i bakken med de, og en lommebok som hadde faatt seg en alvorlig slankekur, moette vi opp med de andre for aa ta noen oel og hoere paa en thaimann synge paa engelsk. Jeg vedder paa at han ikke skjoente et ord av hva han selv sang, men stemning ble det jo.

---

Onsdag 11. februar 2009: BaanChivitMaitur 2009.

Da jeg var liten trodde jeg at regnet var englegraat. Naar det regnet var englene lei seg og deres taarer kom ned til jorden i form av regn. I dag regnet det, men det var ikke bare englene som graat.

Tirsdag etter lunch var det klart for aa besoeke de 22 barna som hoerer til barnehjemmet BaanChivitMai som ANSA er med paa aa gi sin stoette til. Barna bor for oeyblikket paa en lokal skole da deres barnehjem skal bli flyttet til et mer sentralt og trygt omraade. Vi dro derfor til skolen i PhayaGong hvor det var over 800 elever hvorav 200 av de bodde paa denne skolen. Vi moette de 22 barna og fant fort ut hvor tilitsfulle og kontaktsoekende de er. Jeg moette en nydelig jente paa tolv aar. Min thai er desverre ikke god nok til at jeg verken klarer aa skrive, uttale eller huske navnet hennes (selvom hun sikkert fortalte meg det hundre ganger. Gjoer det meg til et daarlig menneske av den grunn?) at jeg vil gi henne et annet navn. Jeg gjoer derfor som Bambi gjorde da han traff stinkdyret og kaller henne 'Blomst'. For hun er virkelig en blomst. Blomst viste meg rundt paa skolen, hun kunne ikke stort engelsk saa kommunikasjonen ble derfor begrenset til lek og latter. Blomst har ingen foreldre, men er verdens blideste og livsglade jente for det. Under danseoppvisningen de holdt for oss danset hun som en engel, og jeg foelte en fantastisk stolthet da de andre i gruppen kommenterte hvor flink hun var - det er min jente det. Vi overnattet paa noen stusselige dyner tildekket av myggnetting.
Neste dag var dekket med et graatt lag av skyer, vi var alle klar over at dette var dagen hvor vi skulle reise ned igjen og stemningen var passe dyster. Alle hadde vi rukket aa bli ekstremt glade i disse barna. Jeg i min Blomst.
Blomst virket som en hardt noett og knekke, det overrasket meg derfor da vi sto aa klemte farvel og jeg kjente hikstene hennes inntil min kropp. Hun holdt rundt meg som i et haap om at jeg aldri kom til aa forlate henne. Jeg holdt rundt henne ogsaa og klarte ikke holde taarene tilbake da hennes taarer traff mitt kinn. Jeg er generelt daarlig paa avskjeder, men dette er det vaerste jeg har vaert med paa i hele mitt liv. Tanken paa at jeg mest sannsylig aldri kommer til aa treffe min Blomst igjen, tanken paa at hun har absolutt ingen som hun kan ha en foreldre rolle til. Tanken paa at hennes fremtid mye mulig ikke vil vaere av det beste slaget. Tanken paa at hun ikke har noen aa klemme. Det er uutholdelig. Jeg skulle oenske jeg kunne gi henne saa mye mer. Jeg skulle oenske jeg kunne gi henne en trygg og god fremtid. Jeg skulle oenske jeg kunne gi henne alt jeg hadde. Mest av alt skulle jeg oenske at jeg kunne ta henne med meg.
Jeg savner min Blomst. Min Blomst.

Nathalie.

..En reisedagbok fra et av verdens mest fantastiske steder - Thailand!

Mandag 9.februar 2009: Tuk-tuk? Ping-pong???

Vi fikk oss noen timers krampesoling paa de megaflotte flytemadrassene vaare foer vi skulle bevege oss lengre nord i landet igjen. Etter en biltur til flyplassen med thaimusikk paa full guffe og noen trafikkregler som faar Norge sine til aa fremstaa som rene konsentrasjonsleiren i forhold, en kjapp flytur paa 1 time og 40 minutter, satt vi omsider vaare bein paa bakken i Bankok. Det var naa tid for aa moete 11 andre nordmenn. Sammen skulle vi dra paa en utflukt til Chiang Rai i regi av ANSA.

"BaanChivitMai betyr 'hjem for nytt liv' og er en fristaaende lokal hjelpevirksomhet i Thailand som har reddet flere hundre barn og ungdom fra prostitusjon og narkotikahandel. Virksomheten startet i 1989 og bedrives i hovedstaden Bankok og i Chiang Rai, lengst oppe i nord Thailand. Gjennom BaanChivitMai faar hjemloese barn og ungdommer et sted aa bo og en mulighet til skolegang. BaanChivitMai driver ogsaa et hjem for aidssyke barn og arbeider med information om aids i bergbyene i nord Thailand."

Vi skulle altsaa paa en tur for aa besoeke en skole og barnehjem.
Den foerste kvelden ble tilbragt i Bankok hvor vi moette alle de andre i en beryktet backpackergate. Denne gaten hadde en merkverdig og krydret blanding av uteliv og shoppingmarked. Slitne party poopere som vi tilsynelatende har forvandlet oss til paa denne reisen, fristet det betraktelig mer med shopping enn oel. Dette resulterte i at vi shoppet som om vi aldri hadde sett forbrukervarer foer. Deriblant ble det et innkjoep av fire nye bikinier til den fantastiske billige sum av 30 nok per bikini. Det er latterlig billig her. Paa supermarkedet tilsvarer de trykte prisene nogenlunde norske priser, forskjellen er at kursen er saapass at du er noedt for aa dele paa 5 for aa faa verdien i norske kroner. Ja, det er fantastisk. Det gjorde derfor lite at man senere paa kvelden proevde bikiniene og fant fort ut at trusene var litt smaa og at toppene var delvis for store, delvis rare og delvis misformede - alle i regnbuens flotte farger. Men hvem bryr seg, man skal uansett bare bruke de paa stranden!

Gjennom hele markede fikk vi stadig spoersmaal om vi trengte tuk-tuk (en billig utgave av taxi) eller om vi ville vaere med paa ping-pong show. Dersom noen har spoersmaal om ping-pong showene kan de som lurer sende sine spoersmaal til Ingunn, hun kan svare. Det jeg kan bekrefte er at det overhode ikke er en fest hvor man drikker Cola, litt alkohol og spiller ping-pong..

Nathalie.

..En reisedagbok fra et av verdens mest fantastiske steder - Thailand!

Fredag 6, januar 2009: Paradis!

Etter en lang og svett baattur fra Ao Nang kom vi endelig frem til det som i mine oeyne er synonymt med "paradis". Koh Lanta infridde alle forventninger om hvordan en ekte ferie skulle tilbringes. Sandstrender saa langt oeye kan se, turkist og fantastisk klart vann og en himmel helt fri for skyer. Pearl Beach Resort holdt en usedvanlig hoey standard med tanke paa de ussle 1500 bath'ene (ca. 300 kroner) vi betaler hver for aa bo paa denne vakre oeya i tre netter.
De tilnaermet lik melkehvite kroppene vaare begynner naa aa faa et snev av farge og man kan tydelig skimte et skille under badetoeyet. Det er dog fryktelig hardt aa jobbe med brunfargen over lengre tid da det er saa glo varmt at helvete er rene barnerumpen i forhold. i 10-11 tiden klarer man saa vidt aa holde ut i noen tapre 10 minutters intervaller med bading som gevinst. Etter klokken har passert 12 kan man like gjerne gi opp intervallsolingen og bli i vannet. Vi har naa paa dette tidspunkt konkludert med at det er varmt. Skikkelig varmt. V a r m t ! Jeg er fult og helt klar over at man overhode ikke skal klage paa varmen naar man kunne ha vaert ihjelfrosset i vaart forferdelige kalde hjemland, men aerlig talt - dette er faktisk 'klagbart'. Desverre har vi erfart at uansett hvor mye vi enn klager og baerer oss, blir det ikke det spor kaldere. Tvert om. Karma baby..
Etter en dagsjobb med krefter hadde vi omsider klart aa blaase opp hver vaar superideelle luftmadrass, livet var igjen perfekt! Som tre hvalrosser har vi naa oppbevart oss selv paa havets myke overflate og latt solen steke det den steke vil. Konsekvensene blir nok en altfor solbrent kropp, men det faar man ta til kvelden naar den store jakten etter fjernkontrollen til air conditionen skal oppspores.
Akkurat naa har vi nytt enda et bedre maaltid, denne gang paa en av de fantastiske restaurantene paa stranden. Paa bodet ved siden av oss sitter det to halvfeite, middelaldrene menn som vi har kommet frem til at maa vaere fra et sted oestenfor Tyskland. Vi har lenge filosofert om hva som bringer disse to helt til Thailand. Kan det vaere at de har dratt paa kompistur hit for aa lade opp de utbrente batteriene i kroppen, eller kan det vaere at de er her for aa kjoepe seg et hunnkjoenn? Jeg har stor tro paa det siste alternativet. Etter aa ha sett en episode av dokumentarserien til TvNorge om menn som reiser til Thailand for aa kjoepe seg en kone, har jeg blitt meget skeptisk til menn som tilsynelatende er paa "ferie" alene. Det er noe som skurrer..  Min teori blir ogsaa forsterket av det faktum at hvert aar reiser det rundt 50 000 menn fra Sverige for aa benytte seg av landets prostitusjonstilbud. Herlig.
Resten av dagen skal for min del tilbringes i skyggen med Stieg Larsson's bok "Jenta som lekte med ilden". Tittelen kunne vel ikke passet bedre akkurat i dette oeyeblikk - ja, igjen, det er varmt!

Nathalie.

---

Soendag 8. februar 2009: Heit.

Siden sist har mye av tiden gaatt med under vann. Og godt er det!
Vi har oppdaget at det bare er loerlag en dag i uken, saa dette maatte jo saaklart utnyttes, Marlene, Ingunn og Nathalie's day of fun startet friskt med en varm baattur ut til oeygruppen Koh Haa.
Vaatdrakter ble presset paa de flotte kroppene vaare og vektbeltet ble plassert rundt midjen i omraadet merket 'love handles' - det var da aerlig talt ikke noedvendig! Noe mindre som en hvelross foelte man seg imidlertid ikke etter at man hadde faatt paa seg lufttanken og alt annet som hoerer dykking med. Vaggende bortover som padder kom vi oss omsidet til det turkisklare vannet of ble atter en gang vektloese. To fantastiske  dykk ble gjennomfoert med adrenalin pumpende heftig gjennom kroppen som et herlig kikk. Elsker den foelelsen av aa entre riket under havets overflate.
Utmattede kom vi tilbake til bungalowen vaar meget fornoeyde med en straalende tur.
Middag paa stranden med selskap av solnedgangen var neste punkt for denne laurdagen. Desverre tok ettermiddagen med seg et lett lag med skyer, saa solen og dens nedgang glimtet med sitt fravaer. Etter nok en bedre middag var luften totalt ute av vaare energiballonger noe som resulterte i at vi braatt dumpet tuk-tuk foerer daten vaar som skulle kjoere oss inn til byens marked til fordel for en meget avslappende kveld paa stranden med underholdning i klassen 'fire show'. Naar ble halvnakne, halvsvette, veltrente THAIGUTTER som leker med ild kjekke? Naa? Sier det jeg: makan til gutter!

Nathalie.

..En reisedagbok fra et av verdens mest fantastiske steder - Thailand!

Onsdag 4. februar 2009: Thailand baby!

Tre vinterbleke, optimistiske, ferieklare ungfoler av typen hunnkjoenn moette opp paa Gardemoen mandag 2.februar med forventningene like fullpakket som koffertene. Med en enorm glede hadde vi ett felles maal - ferie! Tiden var naa kommet for aa utnytte den lange skoleferien til topp, det skulle vaere en varm ferie og Thailand skulle baade oppdages og undersoekes. Da vi sto i tax free shoppen som smaa barn i en leketoeysbutikk med hendene fulle av "travel pack" godis som lett kunne deles, skjoente vi at dette kom til aa bli en tur som aldri kom til aa bli glemt. Vi sendte smilene imellom oss, nikket i takt og hadde en og samme tanke om at dette var det lureste vi hadde gjort paa lenge - vi kunne knapt vente til aa sette de vinterbleke foettene vaare i vannkanten paa en fantastisk strand.

Skuffelsen var derimot umaatelig stor da vi oppdaget at Finn Air's fly som skulle frakte oss fra Helsinki til Bankok ikke var utstyrt med individuelle TV-skjermer med flust av valgfrie filmer. Lettelsen ble derfor stor da man plutselig skulle gaa inn for landing i varmere stroek etter aa ha sovet i 9 av de 9 timene og 40 minuttene som reisen tok, kun vaert i snakkbar status for aa innta litt hundemat i ny og ne. Vel fremme i Bankok maatte vi fortsatt slaa i hjel noen timer for aa vente paa flyet som skulle fly oss ned til oeyen Krabi i soer.

I skrivende stund befinner jeg meg naa paa en strandkafee i bydelen Ao Nang og dikter paa et fin fint reisebrev under en parasoll som skygger for solens sterke straaler. Siden jeg har hoert at jeg for vane klarer aa se det negative i alt det positive, blir ogsaa mitt reisebrev fra paradis preget av dette:

"Jeg sitter naa i skyggen paa 'Happy Beach' strandkafee med en tilnaermet lik paraplydrink i den ene haanden og en penn i den andre. Har jeg rikelig med flaks naa saa virker ikke vaksinen (som skulle drikkes minst en uke foer avreise, men som jeg saaklart klarte aa somle med til jeg var paa flyplassen..) jeg har tatt for turistmage og kolera foer om 3-4 dager, saa de springlagde isbitene faar gjort sitt. Herlig.
Det foerste som moette oss da vi en sen tirsdags ettermiddag ankom hotellet var den stoerste edderkoppen jeg har sett i mitt snart saa enogtyveaars lange liv. Jeg tuller ikke naar jeg kan toerre aa paastaa at at den var minst like stor som min haand - med sprikende fingre (og jeg har meget lange fingre..). Ja, jeg fikk panikk. Ja, jeg roemte fra stedet fortere enn min egen skygge. Og etter et ja, edderkoppen er dau. Moahaha. Det fryder meg. Jeg har delvis kommet over min edderkoppskrekk. Vel, alt er relativt, men jeg har naa dusjet med flust av edderkopper hengende over mitt hode. Vel og merke saa verken Marlene eller Ingunn de foer jeg pekte de ut, men de var der, i samme rom som meg. Naerme. Det er stort!
Maten er billig, men dos saa full av hvitloek at det blir daarlig med Thaimenn paa oss. Som erstattning fikk vi noen Thaikvinner til aa klaa paa de svette reisekroppene vaare da vi utsatte oss selv for frivillig tortur i form av kroppspeeling. Lite visste vi at peeling kunne vaere saa vondt. Etter noe som kjentes som en smertefull evighet var vi naa babymyke i huden, frie fra all toerr, doed og ekkel hud og megaklare for aa starte paa en brun og blid kropp.
Dagen etter startet friskt med hyppige hetetokter da luftkjoeleren ikke skulle bli benyttet siden varmen skulle bli satt pris paa. Vi fant fort ut at dette bare var barnemat i forhold til varmen som moette oss noe senere paa dagen. Varmen er uutholdig og solen steker saa altfor sterkt. Vi har proevd aa kjoele oss ned med et forfriskende bad, men lite hjelper det naar vannets temperatur tilsvarer kroppslige vaesker. 37 grader i vannet er sannelig ikke det spor forfriskende eller nedkjoelende, men skal si det er endel bedre enn temperaturen paa land. Vi svetter og vi toerker ut, men vi nyter det. Etter over to mnd i kulda, har vi endelig moett lyset i enden av tunellen. Dog litt varmere enn forventet, men vi overlever vel..?!
Forutenom dette har vi det igrunn supert, vi slapper av det meste vi kan og nyter livets glade dager!"

Nathalie.

..nedbør i form av iskrystaller.

Jeg har alltid hatt en innerste drøm om å bli snødd inne. Mat i ovnen, fyr i peisen, pledd og musikk, stillhet.
Ingenting man må gjøre. Ingen man må treffe..


Kan noen snø meg inne?

..Er en håpløs romantiker en som er håpløs på romantikk, eller en som ser noe romantisk i alt?



Jeg vil ikke kalle meg selv en romantiker. Vel og bra er det med levende lys og røde roser, men tanken på at det aldri vil bli som på film er hard som en nøtt å takle, så fornektelse fungerer mye bedre. Så har det seg jo slik da, at i en hver fornektelse siger det en bit sannhet ut en gang i blant. Søndager er som oftest duket med en behagelig ro som har lagt seg som et teppe over landets små kriker og kroker. Søndager er dagen for romantikk. Det er dagen for romantiske turer i naturen, god mat og sofakos. For min del ble det en svært romantisk aften med fellesvisning av film på Singsaker studenthjem med en pose godt og blandet. Svært romantisk.. Filmen "The curious case of Benjamin Button" var hvertfall umåtelig fin og det er da alle de romantiske rumpetrollene dukker opp. Man lar tankene vandre og gud så kjekt det hadde vært om alt var like flott og romantisk som det er på film. Tenk om man kunne funnet den ene personen hvor man kan si til seg selv at "ja guri, han kan jeg faktisk tenke meg å leve resten av livet sammen med". En person hvor det er kjærlighet ved første blikk. En man blir håpløs forelsket i, en forelskelse som aldri slutter. En som sier til de han kjenner at "I loved her from the very first moment I laid my eyes on her". En som kan spille gitar for meg når vi ligger foran peisen på et bjørneskinn. En som ser bra ut uansett - til og med i speedo. En som kan bygge en walk-in garderobe som Mr. Big gjorde til Carrie i Sex and the city - the movie og senere "sweep me off my feet". En som kan kysse meg under de übervakre trærne med masse lys på. En som får meg til å føle meg som den eneste kvinnen i verden. En som ser på meg på den måten man vil bli sett på, som om ingen ting i hele verden betydde noe mer enn meg. En som kommer ridende på en hvit hest med min andre sko laget av glass..... Sukk. Hva er oddsen?

I mellomtiden, mens jeg sitter å venter, kan man jo ta til takke med noe slik:

DAMN! Can I have your number?

7 på topp av tidenes mest romantiske filmer:
- Moulin Rouge: Come what may.
- The Notebook: Why didn't you write me?
- Walk the Line: Jackson
- Titanic: "I'm flying!"
- Love Actually: To me, you're perfect!
- Nothing Hill: "I'm just a girl"
- Serendipity: <3

..Byen hvor det aldri er fæst utan skinnvæst.

Vi snakker Trondheim og vi snakker om fire jenter i en dobbeltseng, vi snakker om "Bert  & co" fester - eller om "Back to school" fester som normale folk ville ha navngitt det. Vi snakker reunion med noen man ikke har sett på et helt halvt år som var med da Dj Ruben ble født. Vi snakker shopping - og ja, vi snakker champagne. Vi snakker -14 grader, røde kinn, titusen tommeltotter og neglespreng. Vi snakker über-romantiske trær med lys, vi snakker nach med didgeridoo, og vi snakker film og en haug med godis. Vi snakke om mye. Det vi derimot IKKE snakker om, under noen som helst omstendigheter, er sko by Malene Birger til 3000 kroner. De snakker vi så visst ikke om. Vi kunne ha gjort det, men vi gjør det ikke. Derimot har vi ledd mye. Synet av en stykk Oda på en stykk skyhøy og en stykk lav hel har brent seg dypt fast, langt inni øyerota. Vi ler, og vi ler, og vi ler litt igjen. Men snakker - det gjør vi ikke. Ikke et ord. Le, det gjør vi også når noen bruker chippen med et bankkort uten chipp og atpå til setter det i feil vei etter å ha studert nøye damen foran i køen hvordan hun gjorde det. Det kunne jo bare vært én person som fikk til noe slikt. Ntåh. Søta.

Byen byr på så mangt, men orgelandakt i Nidarosdomen er vel den opplevelsen som scorer høyest i mitt kulturelle sinn. Byens vannhull har blitt besøkt og dersom man ser tilbake i tid finner man kjapt ut at man umulig kan være en voldtektsmann etter sangens linje "alla som inte dansar är voldtektsmenn", for her danset mann til krampa tok en. Vokabulæret har fått to nye medlemmer: "JEEEEVLIG" og "sporadisk", hvilket er to ord jeg skal love at jeg aldri kommer til å benytte meg av. På denne turen har jeg lært at man aldri kan stole på en som er bosatt i bartebyen, og dersom det er "ikke så langt igjen å gå" kan du gange det med en halvtime og plusse på en million så har du gangavstanden. Turen har vært ti på topp allerede og jeg gleder meg til enda en kveld med hvite tennissokker, bart og skinnvest.

Tusen takk for en flott tur så langt jentene mine ♥

..I gotta check into rehab.

Neida, mamma og pappa, det er nok ikke et dugg sannhet i overskriften, men for en fantastisk sang! Rihanna er min dame, fantastisk vakker og fantastisk musikk.

Siden det er noen kjøtthuer til folk som har postet videoene på youtube, kan jeg ikke få lagt inn sangen i bloggen, men dersom du klikker HER kan du gjøre som meg og høre på den om og om (og om) igjen. Dette er virkelig sangen jeg neppe kommer til å gå lei med det første.

..Nothing sweet about me, men bare fordi jeg ikke liker deg betyr ikke det at det er meg det er noe feil med!

Og jeg hadde ikke mer enn sagt det og så var det tid for tørke. Tørke i form av dårlig oppdatering av hjernefyllmaterialer. Det er ikke det at jeg tenker mindre nå enn før, men jeg tenker mye uten tanker. Det er ingen mening i det jeg tenker. Jeg merker jeg har vært for lenge hjemme. Altfor lenge. Jeg lengter så skrekkelig mye tilbake til varmen. Heldigvis er det ikke mange av de lange ukene igjen før vi setter snutene mot mer eksotiske steder. Men først går turen opp til T-town hvor vi skal ha reunion med kjente og kjære fjes. Det blir dødsbra.
Det er faktisk tre andre grunner for at jeg ikke har fått skrablet ned noe vettug på en god stund.

Grunn 1: Jeg fryser! Det går ikke an å skrive når hjernen har frosset til fjell. Rikrignok fryser jeg ikke så mye nå lenger, men det tar tid før ting tiner. Gradestokken har nemlig nærmet seg alvorlige plussgrader og Nathalie har fått verdens tykkeste polfarerjakke i str. "ekstra feit". Jeg ser derfor ut som et overvektig tyttebær på to bein der jeg vagger bortover på glattisen. Fint skarre værra!

Grunn 2: Jeg er så godt som aldri hjemme. Jeg vet igrunn ikke helt hvor jeg er, men hjemme er jeg sjeldent. Veldig vanskelig å blogge dersom man ikke sitter i ro og mak med sus og dus og boller og brus. I dag er jeg hjemme. Hvertfall nå. Og hjemme har jeg tenkt til å bli. Man blir faktisk ganske så trøtt av å stå opp klokken 7 når man er et dovendyr. Så dersom ingen ber meg på vaniljesaus med sjokoladepudding (ja, det er sånn det skal være, det er faktisk slik jeg spiser det) tenker jeg å strande i sofaen under bjørnen og bli der til jeg får liggesår. Det vil egentlig nærmere bestemt si til i morgen tidlig hvor nye gjøremål måutføres og ting må repareres og prepareres. Jeg skulle dog ønske jeg kunne få prøvd meg på et liggesår. Det hadde vært hyggelig. Jeg er ikke skapt for kulde. Det har gjort vondt i sjela mi utallige ganger når jeg har beveget meg utenfor min trygge og varme hule. Jeg skulle ønske jeg var en bjørn. Da kunne jeg gått i hi - hele vinteren!

Grunn 3: Jeg hadde en gang friskt mot og begynte på en blogg jeg kalte "Året som gikk - 2008", jeg fikk aldri publisert den og kommer nok aldri til å gjøre det. Det begynte med en veldig bra idé om å vise dere mitt år i form av bilder. Jeg kom helt til midten av januar da realiteten kom inn døra og smalt opp øynene mine. Etter å ha bladd gjennom 5 album og fortsatt ikke var i nærheten av å nærme meg 31.januar fant jeg brått ut at det verken var veldig interessant for meg eller dere å dekke hver minste lille krik fra 2008. Man får heller ta en titt i mitt bloggarkiv, det dekker det viktigste. Det har skjedd så altfor mye. 

Mitt bloggarkiv bringer meg innpå et annet tema. For ca. ett år siden skrev jeg en blogg om irriterende kunder. Du kan finne den HER. Og her, her og her. Og her. I tilfelle du ikke fikk den helt med deg kan du også finne den her. Hvertfall, bloggen handlet altså om irriterende kunder. Og ja, det finnes fortsatt et hav av de. I dag hadde jeg prakteksemplaret av en drittkunde. Hun kommer inn i butikken med en mørk skillevegg mellom øyenbryna. Du vet sånn man får dersom man er morsk for mye.. Hun ser seg rundt i butikken og grynter lavt at her finner hun sikkert ingen briller som passer henne. Jeg plukker frem den ene brillen etter den andre. Sorte blir for mørke, da ser hun nemlig sur og streng ut. Det er da man tenket at "jommen, for det gjør du da virkelig ikke uten. Den stramme nedovermunnen din utstråler virkelig den flotte og varme personligheten din!" Brune briller blir for like de gamle hun har, uansett fasong og design. Gull og sølv er uaktuelt. Farger tar man ikke på engang, man blir jo tross alt kvalm bare av tanken.. Vi kommer omsider, og da mener jeg omsider; etter utallige runder i butikken med tusenogen briller av og på, hundreogtyve klaginger på at prislappen er plassert midt foran øyet og syvhundreognittini kommentarer på at det er så synd på henne som er svaksynt. "Jammen, så klart ser du ikke deg selv så godt, jeg er fult og helt klar over at du er svaksynt, dette er tross alt en brillebutikk hvor vi enten du tror det eller ei selger briller til svaksynte hver eneste dag. DU er ikke unik!" Jo, vi kommer omsider frem til et knippe briller hun faktisk var enig med meg at hun kledde, da sjefskommentaren blir slengt ut mellom de stramme leppene: "Er dette alt dere har å tilby meg? Jeg mener, hvis man ikke klarer å finne mer enn 4-5 briller som passer meg kan man vel si at dere har et veldig dårlig utvalg av briller?!" Ja, så klart, for det er jo hvertfall ikke deg det er noe feil med. Alvorlig talt!
Så kommer det en mann inn, jeg tar ned en brille som han får prøve og talen lyder som følger: "Nei, men altså, denne er vel fin den. Er den ikke? Joda, jeg går for denne jeg. Ikke vits å prøve noen fler. Denne er så perfekt den."
Jeg ELKER menn <3

..Hvor mange IFA kan man spise før det har lakserende effekt?

En tidlig julaftens morgen var jeg på plass bak brillene på Specsavers. Dette var så klart en meget stille dag (forunderlig hvorfor folket ikke kjøper seg nye briller på julaften..) og tankene kan derfor fort vandre. Siden det som sagt var selveste o-store julaften, tok jeg meg den frihet av å ta med noko attåt - Ivar F. Andresen sine smakfulle, tradisjonsrike pastiller. I mangel av andre ting å fundere på, funderte jeg plutselig på hvor mange IFA som faktisk kunne spises før det hadde lakserende effekt. Jeg spurte folket og folket ga meg svar. Det mest orginale og det jeg tror er mest korrekt er presentert under. Jeg må si tusen takk til vedkommende som delte med seg sine kunnskaper og erfaringer om lakserende effekt og IFA. Så lærte jeg noe nytt den dagen også! 

Opplyst person: mellom 13 og 15 tror jeg er grensa

Opplyst person: hmmm, i følge mine utregninger er faktisk tallet 14, 385, eller ca 14,39. Men da har jeg brukt flytende pi

Nathalie: hahhaha. jasså ja, gikk det akkurat der? eller gikk det ikke?

Opplyst person: spørs hva som ligger i om det gikk eller ikke. det går akkurat å spise 14,39 (litt avhenig av pi) uten å måtte løpe og drite... samtidig så trenger man 14, 39 ifa får å løsne på en forstoppelse

Nathalie: hahhaha. okei, da skal jeg ikke spise flere enn 14,39 altså ;-)

Opplyst person: spørs hva du er ute etter... mange som kjører IFA stuntet som en tidsfordrivsak... eller at de har mange blader de skulle lest...

Nathalie: med tanke på at jeg er alene på jobb og bare har ett skilt hvor det står "tilbake om 5 minutter" tror jeg kanskje at jeg burde holde meg til 14 IFA. Mulig kundene hadde blitt litt mistenksomme dersom jeg var borte lenger.. ;-)

Opplyst person: du har et poeng der... men hvis man bruker en flytende og fleksibel pi, sammen med kvadratrotet av fordøyelsen tror jeg vi også kan finne ut når den lakserende virkningen begynner å avta fra de første du spiser. hvis f.eks de fire første har mistet sin virkning når du er igang med nr 13 er det jo bare å kjøre på med en liten neve til

Nathalie: det er veldig sant. Dessuten kan det jo også hende at de siste ikke virker med en gang, slik at jeg rekker å komme meg hjem før de siste slår til. har funnet ut at det er viktig å spise julemat på tom mage, da orker man nemlig mye mer og kan dermed sitte rundt bordet lenger uten å kjede seg. Ventetiden til pakkene blir derfor kortet ned betraktelig!

Opplyst person: helt klart en kjempeplan... man kan også ta med noen pakker til bordet:)

Opplyst person: men nå skal jeg ut og gjøre min gode gjerning til jul så du får kose deg med ifs, på jobb og ha en fabelaktig jul med masse fint og flott:) og jeg er temmelig sikker på at du skal klare å balansere på IFAknivseggen så du får dytta optimalt i kjeften uten at du driter på deg... lykke til, god jul:)

Så der kan dere se. Nå har også dere forhåpentligvis lært noe nytt - også i dag. Man lærer noe nytt hver eneste dag, man lærer så lenge man lever som jeg pleier å si. Og kanskje man til og med også lever så lenge man lærer. Hvem vet.

..Og 2 dager :-)

Bloggen min var i overigårs 1 år. 21. desember 2007 skrev jeg mitt først innlegg og har faktisk holdt koken siden. Så får vi se da hvor lenge denne facsinasjonen holder seg.

Jeg gratulerer derfor meg selv med ett år og to dagers blogg. Hurra, hurra, hurra!

..Dagens viktigste måltid.

Vi vet alle at uten mat og drikke, så duger helten ikke. Frokosten er dagens viktigste måltid. Det er frokosten som får deg gjennom dagen. I følge sikre kilder (les: Wikipedia) er frokost navnet på det første måltidet de fleste inntar om morgenen (eller som Marlene ville ha kalt det: Marrrrraaaan). Dette måltidet regnes som dagens viktigste, med at det som skaffer energien man bruker resten av dagen. Dette er beviset på at jeg ikke bare snakker tull. Når til og med den viktigste og mest brukte informasjonskilden sier nesten ordrett det samme som jeg sa, må det være rett.
Siden jeg ånder og lever for sitatet "best under press" (eller var det "morgengris"?) hadde jeg et nøyaktig 25 minutters langt maraton fra jeg ålte meg ut av sengen til jeg skrapte av isen på bilrutene. Ja, det gikk unna Gunnar. Jeg er ikke av den typen som kommer for sent til viktige avtaler. Kommer jeg noen gang for sent er det fordi jeg ikke anser anledningen som topp prioritert (tenk på det du neste gang jeg kommer for sent til en avtale med deg). Jeg er heller 5 minutter før enn 5 minutter etter - så sant det ikke dukker noe svært så uventet opp på min vei (f.eks skraping av is på bilrutene når det er 15 minus ute, fylling av bensin eller føning av håret. Helt ut-av-det-blå hindringer som ikke passer inn i mitt svært så uelastiske tidsskjema). Derfor rakk jeg ikke å ta to ferdigskjerte brødskiver ut av posen og slenge på en skinkebit. Skjønner jo for all del det.
På dette grunnlaget svingte jeg derfor lekent og lett inn på nærmeste Fresh butikk/bensinstasjon tilhørende Shell for å kjøpe meg dagens viktigste måltid. Siden de ikke hadde noen ferske, ferdigsmurte baguetter (slik som de har på Esso Risum hos Iselin) måtte jeg velge en fattig toast. Fattig ble jeg hvertfall etter å ha kjøpt den. 45 store, norske, blanke kroner skulle de ha for to ussle loffeskiver, en liten ostebit og en fettete skinke. Jeg får fremdelses bakoversveis hver gang jeg handler mat her i Norge. Det er latterlig dyrt. Fresh dama, som ikke var så himla fresh, gjorde ett forsøk på å varme den opp for meg noe som resulterte i en svett ostebit og en klam, illeluktende skinke. Jeg kastet skinken på E6'en og storkoste meg med tørt loffebrød med svett ost. Det er da man kan angre på at man ikke sto opp 5 minutter før og hadde tid til mammas frokost... Jeg spiste og gjorde alt annet enn å kose meg, men mett ble jeg jo. Nei.
Jeg venter derfor i spenning på at noen snille julesjeler der ute skal komme med lunch til meg på jobben. Hadde vært helt strålende flott og fantastisk. Det er jo tross alt jul. På tide med siste innspurt for å få noen pluss på lista til julenissen. Akk og ve, det er da ikke så mye å forlange?

Vil til slutt ønske alle en riktig god jul på denne dagen før dopparedagen, også kjent som lille julaften. Kan ikke akkurat hevde at jeg oser over av juleglede og julestemning når jeg ser ut på de bare gatene, men den kommer vel luskende så snart ribbelukta går gjennom huset, barna venter på nissen, og jeg er ferdig på jobb og ser på 3 nøtter til Askepott på o-så-fantastiske dvd. Jula er kanskje ikke det samme som før, men gud så hyggelig det er!

..Taktfullhet er evnen til å beskrive andre slik de ser seg selv.

Noen ganger er det like greit å ikke si noe. Desverre er ikke det helt min greie. Jeg er flink til å ytre mine meninger. Flink til å ta opp ting man ikke burde ta opp. Flink til å konfrontere folk med det jeg har på hjertet. Om jeg lurer på noe, føler jeg meg urettferdig behandlet eller er i en diskusjon kan du banne på at jeg får sagt det jeg fult og helt mener. Men noen ganger er det kanskje like greit å ikke si noe? Må man alltid kommentere de som gjør feil? Må man alltid pirke fordi ting blir gjort på en annerledes måte enn det man er vant til. Må man alltid slenge en frekk liten kommentar om rumpa til hun som går foran seg på gata?
Jeg merker jeg er vant til å bo i et land der menneskene rundt meg ikke har snøring på det man sier. Der kan man gå på gata og snakke så mye man vil om hårfrisyrer, klesplagg eller kroppsfasonger. Helt til noen snur seg, titter stygt på deg og viser frem Berghans merket på jakka. Det er da du skjønner at verden ikke er stor. Tro det eller ei, men det finnes nordmenn overalt. Her hjemme derimot er man nødt for å passe litt mer på hva som er temaet i praten. Jeg skal ikke legge under en stol at vi jenter, vi prater mye. Og noen ganger litt vel for mye. Vi er rett og slett en slem art som burde blitt pålagt munnkruv. Men guri så moro det kan være til tider. "Se på de klærne hun går i a! Også med DE kjærlighetshåndtaka!!" Joda, joda, ikke lat som om du ikke kjenner deg igjen. Det virker som om mennesket har en trang til å hakke litt ned på andre, bare for å gjøre andre oppmerksomme på at det er flere her i verden som ikke er perfekte. Får vi en bedre selvfølelse da? Hva om man rett og slett bare holdt munn. Hva ville skjedd da? Hva om alle bare holdt ting for seg selv.
Jeg er født og oppvokst i en by der alle kjenner alle. Alle tror hvertfall at de kjenner alle. Dette er byen hvor 1 fjær blir til 10 høns. Det er en sladreby uten like, og hadde garantert toppet alle lister over kåringer av byer med flest løsmunnede. Allikevel er det godt å være hjemme. Jeg tar meg selv i at jeg liker å høre om fadesene fra helgen før, jeg liker å få informasjon om hvilke som har lagt seg ut/tatt av vekt, men hva om man ikke visste. Hva om ingen snakket. Hva om folk holdt seg til sitt. Det er nettopp det som er deilig med å være "ingen" i en stor by, ingen vet hvem du er. Ingen snakker med deg på gata. Ingen snakker om hva du gjorde helgen før. Ingen vet hvem ingen er. Jeg er sikker på at jeg kunne løpt naken ned Queen Street (høres det kjent ut Marlene?) uten at noen i det hele tatt hadde brydd seg. Så klart hadde de nok snakket om hendelsen akkurat der og da, men allikevel er jeg en totalt ukjent som ingen vet hvem er. Her i jungeltelegrafbyen derimot hadde ikke dette bare vært årets hendelse, men også noe som hadde forfulgt deg gjennom hele livet. "Nathalie, hmm. Hvem er det igjen da? Åja, stemmer det, det er hun som løp naken ned gågata!"
Så hva hadde skjedd med alle buruglene som sitter med kikkertene i blokkleilighetene sine og skriver ned når Herr Olsen kom hjem?
Det er ikke det at jeg ikke liker byen som den er nå. Halden hadde garantert ikke vært det samme uten. Jeg bare lurer. Hvordan ville det vært hvis ingen snakket?

En diskusjon i ny og ne kan vel ikke skade, kan det? Jeg mener det er sunt å diskutere, det er nyttig å ha en lite oppvask dersom man ergrer seg over noe. Noen er helt motsatt av meg. De unngår en diskusjon koste hva det koste vil.
Enten man er i et kjæresteforhold eller et venneforhold, mener jeg at en diskusjon inni mellom kan føre til et styrket forhold. Jeg mener så klart ikke at man skal krangle så håret reiser seg og taket letter, men en fornuftig og saklig diskusjon har vel aldri noen dødd av. Jeg har troen på at kommunikasjon mellom to parter er den viktiske biten for å få ting til å fungere, kommuniserer man ikke på samme level vil det hele tiden være en ubalanse til stede. Går man rundt som en dum, liten nikkedukke, vil gla'bobla til slutt sprekke og det vil også være slutten for det forholdet. Mange kan gå i en felle som ender med en ond sirkel. Du har bestemt deg for å ikke si noen ting, det er da bare bagateller. Disse bagatellene irriterer deg grønn - særlig fordi de er begått av akkurat den personen. Hadde de samme bagatellene blitt begått av en annen person, ville det ikke betydd like mye som de gjør når denne visse personen gjør det. Kjenner du deg igjen? Betyr ikke dette da at man bryr seg? Eller irriterer man seg over bagateller fordi man i bunn og grunn ikke liker personen så godt?
Man kan henge seg opp i bagateller fordi man har tilbragt for mye tid sammen med personen, men det kan også komme av at man ikke tilbringer nok tid sammen. Hva er da nok tid? Hva er passe tid?
Mine tanker er at så lenge man snakker sammen kan man løse mye.
Diskutere? Ja. Krangle? Nei. Det er normalt å være uenig.

Jeg merker jeg beveger meg dypere og dypere ut på dypt vann. Men det er slike ting som opptar min hjerneplass. Skal man snakke, eller skal man ikke snakke. Hver og en har vel gjort seg opp en mening for lenge siden hva som passer best for seg, men allikevel - gjør man alltid rett?
Når skal man tie og når skal man snakke?
Jeg bare lurer.
Jeg vet jeg snakker både i tide og i utide, det er en ulempe jeg har, men alt en del av min sjarm. For jeg er jo perfekt, er jeg ikke? Er det slik at alle som snakker, snakker for å gjøre andre mindre perfekte, eller snakker man for å fremstå som en mer perfekt skapning. Snakker man for å få frem urettferdigheter, eller snakker man for å skjule sine egne feil? Og ikke minst, hvorfor tier man? Tier man fordi man ikke vil lage diskusjon, eller tier man fordi man ikke har noe på hjertet? Tier man fordi man er dum, eller tier man fordi man er klok?
Man kan analysere og fundere i det uendelige. Så er det også noe som heter at den som tier samtykker. Er det sant?

..Grunnen for at hvertfall jeg skal få meg en brukbar utdannelse.

I stor mangel på å skaffe meg en jobb disse to ussle månedene jeg skal være hjemme i o-så-store Halden by, har min kjære far satt meg i sving som sin personlige polakk. Kontorlokaler skal bli pusset om til frisørlokaler og gjett om det skal pusses. Det skal kvistes, det skal grunnes, det skal tettes, det skal pusses, det skal males. Nevnte jeg at det skal males minst 2 ganger etter grunning? Vel, det skal det. Og alt dette skal være ferdig til 24.desember 2008. Den som lever, den får se. I dag har jeg flydd rundt med kvistlakk og grunning til den store gullmedalje! Riktignok skal det sies at jeg maler mer på meg selv enn selve veggene, men fint blir det nok helt sikkert. Jeg har nemlig lært at dersom hendene er fylt til randen med maling, sitter malerkosten mye bedre fast til hånden og man slipper å bruke så fryktelig mye krefter på å holde den fast. Lurt? Med all jobb kommer altså lærdom. Fra min første dag som polsk arbeider har jeg nå fått en forståelse av hva folk mener når de sier: "HUFFFF... LISTER!". Lister kan du få av meg gratis i posten. List meg her og list meg der. For å gjøre det ekstra artig å male, holder det ikke at det er en enkelt list slik som vanlige folk tar til takke med. Nei, her skal vi ha en list som er satt sammen av sikkert 7 andre lister. Guri så moro jeg har det!
Jeg koser meg glugg i hjæl som en flittig maler, men takker alle som burde takkes for at jeg hvertfall prøver å skaffe meg en okey utdannelse som kan brukes til noe annet enn malerarbeid. Jeg skal gledelig betale de som kommer for å pusse opp mitt hus når jeg blit stor. Gleder meg allerede.

Hva Nathalie skal bli når hun blir stor: uendelig muligheter - 1.

..WHAAAT??

Før første gang i mitt liv har jeg fått påpakk fordi jeg ikke har blogget nok. Jeg er fornøyd - verden savner meg ;-) Jeg har vært på rundtur til den andre siden av verden, og har derfor ikke hatt mulighet til å blogge. Beklager så klart på det sterkeste dette, men jeg kommer nok sterkt tilbake!
Jeg orker ikke skrive om Brisbane-Sydney-Hong Kong-Norge-turen min nå, det er for mye hjernetenknin som skal tre i kraft for å få ned noe fornuftig om den turen. Dog en veldig bra tur. Uansett, for mye jobb for en stakkars sliten hjerne. Man blir så fryktelig sliten av å ikke gjøre noe som helst. Alt blir så fryktelig tiltak. Merkelig. Derfor vil jeg heller skrive om min store frustrasjon og irritasjon over den nye, hotte, superkule smiletegnet :.)
Hva skjer med prikken midt i fjeset? Den hører jo ikke hjemme noen steder. Det ser enten ut som om noen har fått seg en skikkelig karrrramell og fått skakk nese, eller så ser det ut som om smiletegnet gråter, men smiler. Makes no sense! For de som ikke er så opplyste som meg, kan jeg medele at det er verken eller, det er derimot et smilefjes med en skjønnhetsprikk. Lamt? Ja. Mega.
Hva skal et smilefjes med en skjønnhetsprikk? Det ser jo helt dust ut. Sjønner ikke hvorfor alle lager de slik. Hællemåne. Slikt irriterer meg (og så klart alt med krig og fred og politikk og sånt også da).
Så jeg hadde vært hjertens takknemlig om noen vær så snill kunne forklart meg hvorfor man så absolutt skal slenge på et punktum midt inne mellom et stykk kolon og et slutt-parentes.

Jeg kommer for alltid til å skrive et smilefjes uten skjønnhetsprikk og med en strek til nese, på lik linje som jeg alltid kommer til å skrive desverre med en "s". Dessverre ser bare stygt ut.

Dette var altså dagens vreder. Som du skjønner har jeg et veldig fult og innholdsrikt liv. Jeg har vært et par dager for mye i Norge allerede. Jeg kjeder meg. Take me down to the paradise city! Jeg trenger virkelig å bli underholdt. Evt. skaffe meg en jobb. Men det tar vi i morra (les: MARRAAAÆÆÆ). Manjana manjana, hakkuna matata, tsjeriåu!

..Tell me something I donno..!

Jeg syns den er hysterisk morsom. Ser du den en gang, skjønner du ingen ting. Ser du den derimot 10 ganger, blir den bare bedre og bedre. Jeg ler meg skakk! Dette er Australias svar på svenskevitser (sånn sett bortifra at de gjør narr av New Zealand..), og de sparer ikke på kruttet. Vanvittig bra.



Den har blitt hele Australias hval, og nå skal de tjene penger på den. Jeg - dum som jeg er - går 5 på og kjøper meg en singlett. Den rocker.



Noen som ser en likhet?

---

Så er det straks tid for en forhåpentligvis herlig road trip til Sydney, turen strekker seg over 8 dager, ergo: null stress. Vi skal råne nedover i et passe rolig tempo, besøke diverse byer og strender, og ellers bare ta det helt kuli. Det blir bra. 4 deltagere, 1 bil, en endeløs landevei, ett 2mannstelt, saltvann som dusj, nutella & loff, hvem vinner? De standhaftige reisedeltagerene er som følger:


Talefeil Erling m/rødt hår og fregner. "HEI! Synd... HÆÆÆ?"


Andreas "clap-finger" - som forøvrig demonstrerer hvordan den lille apekatten i hjernen hans fungerer.


Marlene aka. DUB-lover! "Bli med på DUB da?! Så klart er det åpent, klokka er jo bare 04.30!"


Og en mindre retadert meg som har utført testen McDonalds vs. Hugry Jacks. Mc'ern med McFeast slo Hugry Jacks' Wopper Jr. Chees storslående. Det er et pizza valg å gå på Hungry Jacks! 

Med bare en normal sjel i bilen, skjønner vel alle at det blir tøft for meg som må være støttekontakt for samtlige. Men som ekte viking som jeg er, tar jeg på meg ansvaret og legger ut på livets landevei i god tro om at litt frisk luft vil ha en positiv innvirkning på forsøksrottene. Updates kommer nok seinere.

..Forandring fryder ikke alltid.

Det begynner å lakke på siste verset her nå. Snart er alle som man har knyttet bånd med spred som støv i vinden. Det er rart. Det er utrolig kjedelig. Det er ulempen med å være den som skal være her i to hele år til. Nye personer kommer, og nye personer reiser. Atter en gang må man ut på "vennejakt". Det er slitsomt å bli kjent med nye folk. "Hei, jeg heter Nathalie og jeg vil være din venn." Den samme regla må igjen diskuteres, bakgrunn, skole, alder, osv. Det er slitsomt. Da ca. 90% av vennegjengen forsvant sist sommer bestemte jeg meg mer eller mindre for å ikke få noen venner - hvertfall ikke noen som skulle forlate alt etter en kort periode. Det gikk ikke. Man har igjen fått venner som man må skilles fra. På en måte så er man innstilt på at man bare er venner for en kort periode, men etterhvert som man tilbringer mer og mer tid sammen er det kjipt at man skal skilles. Jeg synes hvertfall det er utrolig kjipt. Det er rart å tenke på hvordan neste semester kommer til å bli når alle de man har tilbragt tid sammen med har forsvunnet hjem til sine hjemsteder. Så klart kommer det nye folk. Nye potensielle venner. Men hvorfor kan ikke noen i det minste bli her. Man kan ha den faste gjengen, så kan det komme nye å overlappe. På en måte. Dessuten er det trist å forlate, bli forlatt er nesten enda verre. Jeg er enormt dårlig på avskjeder. Hater det. Prøver mest mulig å unngå det. Man står der og sier hadet til hverandre, "vi sees snart igjen", vel. Det hjelper der og da, men innerst inne vet man at det er en høy prosent for at man aldri kommer til å krysse hverandres veier igjen. Man kan si at forandring fryder. Vel, jeg er ikke enig. Forandring fryder ikke alltid. Jeg vil ikke at alt skal være forandret når jeg kommer tilbake hit. Jeg vil tilbringe tid med de samme folkene, jeg vil gjøre de samme tingene som jeg har gjort, jeg vil at alt skal være som før, ikke forandret. Sukk.. Jeg merker det kan bli vanskelig å trumfe gjennom ønskene mine. Det blir vel atter et semester med "bli kjent" stadier, nervøs latter og pinlige stillheter. Men som alt annnet overlvere man vel det og.
Det som ikke dreper gjør deg sterkere!

..My man. I gode som i onde dager.

Er det passe labert å inrømme i voksen alder at man fortsatt er fan av Gaute Ormåsen? Voksen og voksen fru Blomm, jeg liker denne alderen. Jeg kan være voksen om jeg må og ikke fult så voksen om jeg ikke vil. I dette tilfellet velger jeg å være mindre voksen. Man kan da ikke være 20 (og et halv) år og fortsatt være en evig groupie av Idol-stjernen 2003? Kan man vel? Jeg har prøvd så hardt jeg kan å gro det av meg, det er da tross alt 5 år siden nå. 5 år får meg til å føle meg gammel. Jeg husker godt mine yngre dager da jeg var besatt av magasinet "Topp", spilte CD-plater på full guffe på CD-spilleren min og hadde null bekymringsrynker. Det virker som om det var i går. Så har jeg konstantert med at det ikke er faktum, det var ikke i går. Jeg begynner å dra på åra. Det som er mest skremmende å tenke på er at da (jeg holdt på å skrive "når", men så kom jeg på den flotte huskeregelen jeg lærte for ørten år siden: den gang da og hver gang når. Kjekt. Hææ?) min kjære mor var på min alder, var hun gravid med meg. DET er sykt. Greit barn er hypernusselige og at man kan klemme de flate når man ser de, men en egen en. Huff. Skumle tanker. Skjønner egentlig ikke hvordan jeg i det hele tatt begynte å skrive om det, jeg har så visst ingen planer om å gå til anskaffelse av et barn nå, men det er slikt som skjer når man lar tankene vandre og lar fingrene vandre etter på tastaturet. Uansett, Gaute Ormåsen. Han har fulgt meg i 5 år. 5 år er lenge å ha en fjortissforelskelse. Vel, jeg vil ikke kalle det en forelskelse. For det er jeg ikke (hvertfall ikke nå lenger). Men det er noe som skjer hver gang jeg setter på den ultimate Gaute playlisten min på dataen. Stemmen tar opp all min sjelplass. Makan til gromgutt skal man jaggu i meg lete lenge etter. Mamma syns han ser tafatt ut, pappa bare erter Gaute når han sier dumme ting i radiointervju, Gro derimot er helt enig med meg. Dæven, han passer jo rett inn i familien. Huff, stakkars Gaute. Hadde en eller annen idiot skrevet slike idiotiske ting om meg, som jeg skriver om han, hadde jeg blitt passe skremt. Jeg sier da som de gretne gamle at "han får skylde seg selv, han har selv valg å publisere seg selv!". Så det så.

Jeg har bestemt meg for å slutte å skryte av at jeg er fan av Gaute. Har i det siste funnet ut at det igrunn ikke er så mye å skryte av. Jeg skal holde det helt for meg selv. Han skal jo uansett gifte seg med meg. Han bare vet det ikke selv enda. Jeg har han som venn på facebook - betyr det at han vet at jeg eksisterer? Antakeligvis ikke, for da hadde vi jo vært gift for mange år siden. Så til den tid hvor han finner ut at jeg lever, skal jeg bare høre på Gaute sanger i smug. Bare når jeg er helt alene.

..Jeg har ferie. Og jeg er stolt av det!

10. november 2008. For en fantastisk dato. Ikke nok med at lillejenta er tyve og et halv år på akkurat denne nydelige dagen, men lillejenta har også fullført sitt første år på noe som skal bygges opp til å bli en real utdannelse. Etter ørten rapporter, en million stiloppgaver og et uendelig hav med eksamner, er jeg endelig plassert i lyset som befinner seg i enden av tunellen. Jeg er på dagen i dag ferig med alt tjas og skolemas og kan nå se frem til ca. 3 og 1/2 mnd. med fantastisk ferie! Er ikke livet herlig?! Ferien er fylt til randen med spennende ting og reisemål. Første stopp blir en tur til kysten i morgen, da blir det oppfriskning på brunfargen, bading, surfing og soling. Klarer nesten ikke vente. Hjemreisen til Norge er utsatt noe slik at man skal rekke en road trip til Sydney. GURIMALLA, dette blir så bra! Håper jeg klarer å gjøre noen stakkarslige sjeler der ute litt misunnelig. Nå skal livet nytes til de fulle ti.

Jeg har vært på konsert. Den må nevnes. Jeg har vært på konsert med heite Rihanna og enda heitere Chris Brown. Jeg kan ærlig si at jeg ikke hadde et veldig forhold til Mr. Brown før konserten, men etter at han rev av seg sin hvite overdel få meter fra meg, og danset så svetten sprutet, ble jeg frelst. Herregud for en mann (på 19 år)..! Konserten var helt legendarisk bra. De danset, de hoppet, de sprang, de sang. Skulle gjort mye for å dra dit igjen! 


     

Jeg har hatt så mange bloggideer mens jeg har hatt bloggforbud. Jeg måtte nemlig gi meg selv bloggforbud fordi jeg har en skremmende tendens til å skrive uvensentlige ting her enn å lese til diverse eksamner. Saken er at jeg stadig overestimerer min hjernekapasitet. Jeg tror jeg har vesentlig mye bedre hukommelse enn det jeg faktisk har. Dette beviste jeg fint i dag under min eksamen i "government, business and society". Man skulle presentere noen passende teorier og definere hvorfor de var passende. Jeg finner brått ut at jeg ikke kan beskrive så mange teorier og begynner å bable om teorier jeg overhode ikke har peiling på. Så skjønner jeg at jeg graver min egen grav. Jeg kan jo ikke skrive om noe jeg selv ikke skjønner. Så blir jeg halvstressa fordi jeg er så dum. Så graver jeg meg enda lengre ned fordi det ikke er tid til noe annet. Så blir jeg mer stressa fordi alt bare er surr. Så prøver jeg å rette på ting, men blir bare helstressa fordi tiden snart er ute. Så begynte jeg å puste igjen. Da var tiden ute. Det var egentlig ikke det jeg skulle poengtere i det hele tatt. Det jeg skulle si var at jeg ikke egentlig husker noe av det bra jeg skulle skrive om, men det ble jo et innlegg lell!

..Pretending I'm not.

Jeg innbiller meg selv at jeg ikke blir påvirket av filmer. Det er jo tross alt bare film - det er ikke ekte. Vel, etter litt nøyere gjennomtenkelse vil jeg vel kanskje trekke dette noe tilbake. Her om dagen snurret Saw V over kinolerrete (forresten en kanonfilm), jeg tar meg i at det første jeg gjør når jeg kommer inn på mitt mørkelagte rom, er å skru på alt lys for så å åpne skapet for å se etter en hvitmalt dukke med beskjeden "Hello, I wanna play a game. ... Live or die.". Så Skjønner jeg naturlig nok at dette er veldig tullete av meg. Jeg legger meg i sengen, men har fortsatt lyset på i frykt for at et grisehue med lang kåpe skal storme inn på rommet mitt.
Etter dette har jeg blitt veldig tøff. Veldig.
Jeg går hjem fra skolen og hører på "sinna" musikk ala fjortiss-punk/rock så høyt at jeg ikke hadde hørt om en bombe slo ned ved siden av meg. Jeg bryr meg ikke om andre ser på meg, for her kommer jeg, og jeg er tøff. Tøffere enn de fleste. Tøffere enn toget.
Så er det filmkveld med en historiefilm (som Stine ville kalt det) som handlet om Henry den åttende (?) og hans koner/elskerinner/barn og lignende. Da var det slutt på tøffe Nathalie med stor T. Det var som å kastrere en katt. Den ene dagen tøff som få, den andre dagen snill som et lam.

En annen ting jeg derimot har veldig tro på at har sterk innvirkning er musikk. Mange kan nok argumentere for at man hører på musikk etter humøret. Jeg er delvis enig, men også delvis uenig. Man kan også forandre humør etter hva slags musikk som blir spilt. Musikk er som luft. Umulig å leve uten. Nå hører jeg på en skikkelig gla'låt. ÅÅÅ, som jeg har lyst til å danse. Og dette til tross for at jeg er i labert humøt fordi jeg befinner meg på lesesalen. Jeg burde egentlig ikke sitte å bable for meg selv. Jeg burde gjøre det jeg kom hit for å gjøre, nemlig det å spise is lese. Det er ikke så lett det der. Rart. Jeg vet jeg har en oppgave som skal leveres på mandag. Jeg vet jeg har 3 eksamner hyppig etter dette. Allikevel sitter den fingeren så hardt oppe i rumpa at det er umulig å dra den ut.

Dette er ikke særlig effektivt.
Jeg er ikke særlig effektiv.
Jeg er sulten.
Jeg vet at uten mat og drikke, duger helten ikke.
Jeg må spise.
Hvada lese? Tar det i morra ;-)

"I don?t wanna work today
Maybe I just wanna stay
Just take it easy cause there is no stress."